For å komme seg ut av en mild depresjon, meldte Harald seg på kalligrafikurs. Der fikk han i oppgave å skrive brev. Det var naturlig å starte med et til hans elskede Marie. Først et ord, så en setning, så en side og så en side til. Ark etter ark med ord i hans håndskrift.
Han kunne ikke stoppe der.
Så han skrev to nesten like lange brev til begge barna. Deretter et til moren, et til å legge på grava til faren, et til bestekompisen Lars og et til alle gutta på oldboyslaget.
Da burde det ha vært nok, men pennen kjentes så lett i hånden og stabelen av blanke linjeark lokket han tilbake i kontorstolen. Så han skrev et brev til postmannen, hun i kassa på Rema, alle 14 tremenningene, Ronny som sitter i styret, klassekontakten til eldsteungen på barneskolen, kongen, marsvinet til nevøen, konduktøren på morgentoget fra Gjøvik til Oslo og til alle andre med en relasjon han ønsket å hylle.
Han skrev seg gjennom barndommen og farsrollen, utagering og unnskyldninger, alt han ikke angret på og dager han trodde han hadde glemt.
Til slutt lå hele livet hans foran han pent brettet sammen i konvolutter med frimerker på. Stresskofferten var så full av brev at den nesten ikke gikk an å lukke. I det han sto og ventet på togperrongen og kjente vekten av alle minnene, var det nesten så han ikke kastet seg foran 11:19 toget fra Eidsvoll.